Reinsjøen-Hallingnatten – Flå/Nes/Nore og Uvdal

Fakta

  • 27 km
  • 13 timer (over 3 dager)
  • 1000+ høydemeter
  • Krevende
  • Geocache
  • Topptur
  • Kart: Turkart fra Norgeskart.no
  • Sekken til Casper:
    En bukse, to t-skjorter, to truser og to par sokker til hver av oss.
    Maten (1 brød, 1 tube makrell i tomat, 1 tube baconost, 4 real turmat, 4 porsjon havregrøt)
    2 drikkeflasker med vann (0,7l)
    Turbo
    Kikkert
  • Sekken til Ole Kristian:
    Telt
    To soverposer
    To liggeunderlag
    Stormkjøkken, bestikk, tallerken etc.
    Hygieneartikler
    Glass pulverkaffe
    Kaffetermos (med varmt vann)
    To drikkeflasker med vann (0,7l)

Turbeskrivelse

Mange turer har gått uten at de har tatt veien inn til denne bloggen, og strengt tatt har jeg litt dårlig samvittighet for det. Casper har blitt 7 år gammel, og heldigvis har ikke fasinasjonen for naturen dabbet av. Jeg og kona måtte forskyve ferien i forhold til hverandre, og da ble det til at jeg fikk en uke alene med Casper, mens sola stekte over den norske fjellheiemen.

Casper og Turbo er klare for tur

Det er søndag morgen når vi pakker sammen utstyret. Casper er gleder seg, han skal sove TO netter ute i naturen. Han vet han må gå med sekk, og langt. Turen opp fra Flatvollen har vi gått mange ganger, så den har blitt ren rutine der vi begynner nede i granskauen, beveger oss opp i et bjørkebelte og til slutt kommer opp på snaufjellet. Likevel lar vi oss fasinere når vi kommer opp i bjørkebeltet. Tross all tørken og mangel på nedbør, så kommer vi gjennom et belte hvor det blomstrer villig. Vi vet da at det ikke er lenge til vi skal krysse bekken. Dette er et lite mål, for dere har vi gjerne en rast, og det er mulighet for å fylle flasker med fjellvann. Det er mye bedre enn det flaskevannet du kjøper i butikken.

Frodig vegetasjon i bjørkebeltet, tross tørken.

Turen oppover går radig, og praten går lett. «Husker du vi kom ned her i fjor pappa, og møtte DEN reinbukken. Den stoppet og så på oss, så sa den bare hadet og jogget ned gjennom vierkjerret.» Joda, jeg husker det godt, det var en stor opplevelse for oss begge. Dessverre er sjelden kameraet klart i slike situasjoner. Casper håper han får se reinsdyr i år også. Jeg kan selvfølgelig ikke love noe, men håper det samme som han.

Store krefter har vært i sving her.

Turen i år har flere mål. En ting er stedene vi skal til, men vi har også noen stikryss vi har sett på kartene som vi gjerne vil lokalisere. I første omgang er dette for at jeg skal prøve noen nye stier på løpetur, men senere kan det bli nye turmål. Ved det første stikrysset vi skulle finne er vi på ca 1270 moh, og her tar vi matpause. Når jeg sjekker klokka viser det seg at vi på det nærmeste har holdt «monsen-tempo». I et TV-program sa Lars Monsen at han regnet 4 kilometer i timen, pluss 15 minutter for hver 100 høydemeter. Nå går riktignok Lars Monsen mye i terreng, og vi på sti, men jeg er likevel godt fornøyd med tempoet til turkameraten min.

Endelig har vi utsikt over Reinsjøen.

Etter maten stiger spenningen litt. Det neste stikrysset bommet vi på ifjor, da skulle vi også ta av i det stikrysset. I mellomtiden har jeg lært meg at stikryss ofte kan være utydelige, da folk går litt som de vi akkurat i kryssene, og så kommer de inn på stien. Derfor kan krysset mellom to tydelige stier tidvis være utydelig. Stien vi skal inn på så jeg når vi spiste mat, nå gjalt det å finne krysset. Heldigvis viste deg seg lett, og vi kommer inn på stien som tar oss nordover langs østsiden av Reinskjøen. Noen vi møtte sa at denne stien var utydelig, men de må ha gått feil. Vi gikk på tydelig og lettgått sti hele veien, og sant å si så gleder jeg meg til en dag å kunne ta en løpetur her, for dette er skikkelig flyt-sti. Nok om det, vi beveger oss nordover i jevnt tempo. Landskapet er fint, men ikke slående. Det blir tid til litt terping på orientering underveis. Dette er ting som «nå er vi ved siden av den øya» og «vi skal krysse tre tydelige bekker før vi kommer fram til nordenden». Ledelinjer og tydelige landemerker er viktig til å begynne med.

Ved «Reinsjøfjelldansen» slår vi leir ved «den store steinen». Det er noe insekter, men ikke alt for mye. Som leirplass er den fin. Vi har nærhet til vann, flere store steinheller som vi kan ha stormkjøkken på, og ganske myk bunn under teltet. Det blir en fin kveld. Vi steker pølser på stormkjøkkkenet når to par kommer forbi, de er på vei bort til båthuset, for de skal ut og sette garn.

«Den store steinen»

Utpå kvelden blir Casper litt rastløs, og vi skal bare gå litt. Vi rusler oppover mot Vesle Reinsjøen. Når vi kommer opp dit går det en sti nordover, opp til en liten topp, og da tar vi like gjerne turen opp dit også. Her viser det seg å være flott utsikt, ved «Borgen», to store steinblokker som kan se ut som en borg nedenfra. Vi blir enige om at vi vil slå leir her neste natt. Men, enda viktigere, det viser seg at stien fortsetter videre nordover, og denne må da komme inn på den stien vi hadde planlagt å gå neste morgen. Vi har med andre ord valget om å følge stien under fjellet, eller oppe på fjellryggen. Enkelt valg. Vi sier som GPSen: Rekalkulerer!

Turbo sitter på «Borgen»

Etter en natts søvn blir det litt frokost (havregrøt), før vi pakker sammen og tar turen opp til Vesle Reinsjøen og over ryggen. Flott norsk natur, med god utsikt. Sauebjellene klinger «i alle retninger.» Dette er bare koselig. Og ganske riktig, vi kommer ned på den stien vi hadde tenkt til. Denne tar vi vestover, før vi svinger nordover igjen og går over en rygg mot Hallingnatten i nord. Dette er det høyeste punktet Casper har vært på, så langt. Med sine 1314 moh. Her slår vi oss ned en stund, og nyter lunsjen. Mat smaker aldri så godt som når man er på tur.

Spor av reinsdyr.

Hallingnatten

Planen var å fortsette videre litt nordover, og så dreie østover på nordsiden av Øyvatnet. Men, det går jo en sti nedover på østsiden. Her er det småbratt, og den ser ut til å ta peiling på sørsiden av Øyvatnet, hvor det er en annen sti. Det blir en liten rådslagning, og begge er innstilt på å prøve denne nye stien. Vi følger stien nedover, kommer til en bratt dal, og følger da kanten av denne nedover. Flott utsikt, akkurat passe utfordrende med stor sekk, og jeg var glad jeg ikke hadde kraftig sidevind.

På vei ned mot Øyvatnet, før det blir bratt.

Vel nede ved Øyvantet kommer vi ned til ei lita sandstrand. Vi hadde ikke noe pålitelig termometer med oss, men gradestokken viste nok rundt 25 grader i skyggen, og sola stekte fra skyfri himmel. Hva er vel da bedre enn ei sandstrand helt for oss selv? Klærne falt, og vi badet litt. Vannet var kaldt, men det var også deilig.

Casper og Turbo koser seg på tur.

Vi fulgte stien langs vannet, men det ble klart at denne ikke kom til å treffe på den stien vi ønsket. Vi tok derfor av mot sørvest, og gikk på kompasskurs oppover i lia til vi traff på stien vi skulle følge litt. Vi fulgte denne litt vestover, og tok igjen kurs opp på den nærmeste kollen, for å følge en rekke av små koller sørover mot Reinsjøen igjen. Her også var det flott å gå, men vi skvatt begge to når en andefugl fløy opp to meter foran beina våre. Etter hvert trekker vi ned på flata, og tar «strake veien» ned til Reinsjøen, og opp til Borgen igjen, hvor vi slår leir.

«Camp Borgen»

Her får Casper sitt første møte med frysetørret mat. Han har plukket ut lapskaus, og heldigvis falt den i smak. Jeg derimot, prøver kebabgryte. Det er noe merkelig med å spise kebabgryte midt i den norske fjellheimen, men det er godt også. Mens vi spiser middag får jeg se en stor bukk på en fjellrygg noen hundre meter vest for oss. Da må jeg se nærmere etter, og jeg låner kikkerten til Casper. Og sannelig, på en topp rett nord for oss står det også et reinsdyr. En sen sommerkveld, varmt og godt, og vi spiser varm og god middag mens vi kan se på disse staselige dyrene. Særlig bedre blir det ikke.

Deilig med middag på tur

Etter maten slapper vi av litt på liggeunderlaget ute, men Casper vi inn i telet. Han får lov til det, og sovner… Klokka seks på kvelden. Og han sover til klokka sju på morgenen. Han har hatt en fin og aktiv dag!

Siden vi våkner tidlig, så blir det også tidlig frokost (en porsjon havregrøt på hver og vi deler en pasta bolognese). Casper for lov til å sette sammen og fyre opp stormkjøkkenet, selvfølgelig under oppsyn hele tiden. Stormkjøkkenet har han satt sammen en rekke ganger allerede, det gjør jeg sjelden. Men det var stas å kunne fyre det opp også. Bare man forklarer barna farene, og at man må være forsiktig, og sørge for at det står langt unna noe som er brennbart, så ser jeg ikke noen problemer med at barna skal få lære å bruke stormkjøkkenet. Det er tross alt et «verktøy» i naturen, som kart, kompass og kniv.

Flere vann var helt eller delvis tørket ut.

Etter den gode frokosten og nedpakking går turen end til Vesle Reinsjøen hvor flaskene blir fylt. Deretter følger vi tydelig sti oppover Reinsjøfjellet. Vi har blitt fortalt at det ikke går sti over hele Reinsjøfjellet, men det bekymrer oss lite. Det er lettgått terreng, og det er en del vann og topper som bør gi oss en god pekepinn på hvor vi er på kartet. Turen opp til toppen går raskt unna, og her kommer vi til en varde som bare er helt kanon. Dette var en liten høydare for Casper.

Varden på Reinsjøfjellet er helt kanon!

Videre sørover følger vi hele tiden en slags sti, men det går mange små og utydelige stier i alle retningen. Dette blir nok en leksjon i orientering. «Ser du at vi er ved to små vann, og har en liten topp foran oss og en vest for oss? Da må vi være her. Hvis vi går opp på denne toppen så skal vi se det lille vannet som ligger på den andre siden.» Vi sjekker kartet ofte. Vet to-tre anledninger krysspeiler jeg to topper for å bestemme nøyaktig hvor jeg er på kartet. Hvis du ikek kan bruke kart og kompass så kan jeg varmt anbefale «Kart Kompass GPS» av Lars Monsen. Her det både noen gode historier, men mest viktig så lærer du hvordan du bruker nettopp kart, kompass og GPS.

Omsider kommer vi ned på den merkede stien fra Dalabu, og da begynner transportetappen hjem. Først til Oset hvor Reinsjøen renner nedover mot Nordre Øktern. Her slår vi oss ned og spiser lunsj. Bekken renner livlig, fisken vaker som bare det, og vi har utsikt mot ei lita steinhytte. Dette er bare koselig.

Idyll ved sørenden av Reinsjøen.

Resten hjemover går radig. Nå er målet å komme hjem igjen. Men vi koser oss den siste biten også, selv om det skal sies at det er litt nedtur å begynne å se hyttefelt igjen, og ikke minst menneskeskapt støy. Den eneste menneskeskapte støyen vi hadde i fjellet var et og annet fly. Nå begynner vi å få «bråket» fra biler igjen.

 

Kart kommer…

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Stufsrudborgen, Holmestrand

Fakta
  • 1,2 km (en vei)
  • 36 minutter (vår tid opp)
  • Ca 100 høydemeter
  • Lett
  • Bålplass
  • Geocacher
  • Topptur
  • Merket sti
  • Bygdeborg
  • Kart: Tur- og løypekart Botnemarka og Hillestad

Turbeskrivelse

Med fint påskevær var det en perfekt anledning for en tur for hele familien. Denne turen har vært planlagt flere ganger tidligere, men det har ikke blitt noe av. Det var med andre ord på høy tid at den ble realisert.

Traktorveien inn til parkeringen er skiltet, så det skal være greit å finne fram. Men, det kan være en idé å ta det med ro på traktorveien, spesielt om du har en lav bil.

DSC01267

Moder natur har herjet med skogen.

Fra parkeringen går det først innover på traktorvei. Det er ikke favoritten til Casper, men det er flere vindfall og knekte trær, så vi har litt å snakke om på veien. Når vi nærmer oss stien sender vi Casper i forveien for å finne denne. Stien skal være skiltet, men når vi kom fram lå skiltet på bakken. Vi støttet dette opp til en stolpe, så er det i hvert fall litt tydeligere hvor stien går.

DSC01268

Casper har funnet stien og viser vei.

DSC01289

Skiltet er på plass igjen.

Stien vi kommer inn på er tydelig merket, dette må være det best merkede turen vi noen sinne har gått. Her er det ingen fare for å gå seg vill.

DSC01288

Bedre merking skal du lete lenge etter.

Starten på stien var litt bløt, men det tar ikke lange tiden før vi begynner klatringen og da ble det også tørt og fint. Her er det fin skogssti oppover, akkurat slik Casper liker.

Når vi nærmer oss toppen kommer vi til murene til Bygdeborgen. Først en mur, og så en stund etterpå kommer mur to og tre.

DSC01275

Casper nærmer seg første mur.

DSC01276.JPG

Første mur, fra den andre siden

Vi skal ikke skryte på oss å ha vært på veldig mange bygdeborger, men noen har det blitt, og dette er den klart best bevarte av dem. Det er ingen tvil om hvor murene har stått.

DSC01278

Nina og Casper ved mur 2 og 3 (og en halv-mur mellom)

Her er det bare å fortelle etter beste evne hva bygdeborgen ble brukt til. Er du i tvil, så er det et informasjonsskilt ved starten som det går an å ta en titt på.

DSC01280 - Copy

Ingen tvil om at vi har kommet til toppen

Etter det tre murene kommer vi opp på flata på toppen. Her er det fine plasser å slå opp et telt dersom du har tenkt til å overnatte, men vi tar turen opp til nordenden hvor det er satt opp en benk og det er en bålplass.

DSC01283

Fin plass på toppen

En annen barnefamilie hadde kommet før oss, så vi tok plassen rett på nedsiden, med god utsikt over Foksetjern. Her er det bare å slå seg ned og finne roen.

DSC01284

Camp Bangås

Etter en kafferast bar det tilbake samme veien som vi kom. Her kan vi godt finne på å ta turen igjen, med venner og kjente.

Stufsrudborgen
Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vardekollen – Skroppfjell, Kongsberg

Fakta

  • 5,4 km (rundtur)
  • 3:30 (vår tid, inkl matpause)
  • Ca 400 høydemeter
  • Krevende
  • Geocache
  • Bålplass
  • Toppekasser
  • Klatretre
  • Kart: Turkart Hajern-Skibergfjell-Gravdalsmarka

Turbeskrivelse

For litt tre år siden gikk jeg og Casper en tur til Vardekollen. Nå har han blitt større, og det var på tide å gjenta en vellykket tur, og gjøre den litt lenger. Derav er også vanskelighetsgraden satt et hakk høyere.

DSC01229

«Trollskjegg»

Starten på denne turen er akkurat som forrige gang, opp på Vardekollen. Men nå går vi turen tidligere på året, så det er det er ikke noe liljekonvall eller jordbær denne gangen. Det er derimot rikelig med vakre blåveis. Mange tror at blåveisen er fredet, det er den ikke, men det er likevel fint å la den stå slik at andre turgåere også kan få glede av dem.

DSC01248

Vakker blåveis

Turen opp er like fin som forrige gang, og like bratt. Dette er bør nok ikke være den første turen du tar med barna på. Men det er mange fine varder oppover, og har du lest boka «Varden Steinar og drømmen om å gå» så er det fullt mulig å komme med en og annen historie på veien, som fenger de små. Den boken kan helt klart anbefales til turglade barn.

DSC01222

En av mange varder underveis

Halvveis opp er Casper sliten, og hva er da mer naturlig enn at han finner ut at det er et tre og noen store steiner langt oppi ei ur, og dit vil han. Da er det bare for far å vente, å la han klatre. Fysiske utfordringer er bare positivt, det er ikke mye galt med motorikken i hvert fall.

DSC01227

Casper har funnet seg et fint sted å klatre opp til.

Flere steder på veien får vi små glimt av utsikten, men det er ikke før vi når toppen av Vardekollen at den virkelige utsikten åpenbarer seg. Her er det fint å sette seg ned, og som vanlig nyter vi et måltid. Det har også blitt vanlig at jeg har med stormkjøkkenet og koker meg litt kaffe på turen, så også denne gangen.

DSC01232

Flott utsikt

DSC01234

Tid for lunsj

Forrige gang vi var her var Casper mindre, så jeg tenkte ikke på det fine klatretreet her oppe. Det gjorde jeg forsåvidt ikke denne gangen heller, før Casper var på full fart opp. Tanken gikk fort til en tur vi hadde utenfor Søgne hvor Casper plutselig ropte ned: «Har du hjertet i halsen nå, farmor?». Nå har i hvert fall jeg og kona blitt vant med at han forsvinner opp i trær før vi rekker å reagere.

DSC01237

Casper på full fart opp i ei furu

Etter lunsj går turen videre innover, på «Casper-vei» som han selv kalte det. Kort fortalt betyr det smal sti, som svinger seg hit og dit, opp og ned over små høyder, hoppe over bekker, balansere på noen stokker over ei lita myr og annet som er gøy. «Casper-vei» er også det jeg liker liker best selv, både å gå og løpe på. Denne turen vi går er forresten en fin utfordring som løpetur for voksne.

DSC01238

Casper-vei, med gode muligheter for blåbær senere på året

Etter en stund kommer vi over Skroppfjell, som på ingen måte har en like slående utsikt som Vardekollen. Men, fordelen som Skroppfjell har er at vi stort sett er skjermet for menneskeskapt lyd. Her er det oss, og naturen.

DSC01244

Ved Skroppfjell

Fra Skroppfjell går det stort sett nedover, og da også mye raskere, og etter hvert på bredere sti. Dette er nesten en transportetappe.

DSC01249

Kjuke

Derfor ble vi også overrasket når vi halvveis nede fant en aldri så liten perle av et sted. Her var en liten kulp, rennende vann, blåveis på siden og et lite sted for Casper å sitte. Det var rett og slett en liten idyll med friskt vann.

DSC01257

Idyll, med deilig, friskt rennende vann

Etter en liten stopp her gikk turen nokså rett ned til bilen. Alt i alt ble det en flott tur i fint vær. Jeg kommer garantert tilbake på løpetur, og det skulle ikke forundre meg om jeg kom tilbake med Casper, da kanskje også med telt.

Vardekollen og Skroppfjell

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ula-Herfell, Larvik

Fakta

  • 7 km (rundtur)
  • 4 timer (vår tid)
  • Ca 220 høydemeter
  • Veldig lett, med unntak av Herfellsteinen (Moderat-Vanskelig)
  • Geocacher
  • Fin utsikt
  • Badestrand
  • Barnevogn, unntatt opp til Herfellsteinen

Turbeskrivelse

I dag gikk turen til Ula, for en rundtur her. Overraskelsen var stor når vi fant at den øvre parkeringsplassen var stengt, og vi måtte parkere nede i havna. Ikke at det gjør så mye vinterstid, for det er gratis å parkere uansett.

dsc_0264-4

Teiner i Ula.

Med bilen parkert gikk turen først opp til Ulabrand, en statue som står på en høyde noen hundre meter mot sør øst. Ulabrand var los i over 30 år i Ula, og med det kom behovet for å forklare for Casper hva en los er, og hva han gjør.

dsc_0272-4

Ulabrand

Fra Ulabrand går det tilbake ned i bebyggelsen, og fortsetter nordover, innover i skogen og til Herfell, som viser seg å være et trivelig hyttesamfunn, med en fin strand og friluftsområde. Her er det mange fine sitteplasser, og jeg kan levende forestille meg at det er mye liv her sommerstid.

dsc_0278-4

Urd har herjet.

Fra Herfell følger vi en grusvei et stykke, det er ikke favoritten til Casper, men med noen geocacher langs veien så går det helt fint. Når vi etter hvert tar inn på skogsvei/sti igjen kommer motivasjonen raskt tilbake. Enda bedre blir det av noen «klatreoppdrag» ved siden av stien. Vi følger stien fram til et kryss, hvor vi tar til venstre mot bebyggelsen.

dsc_0282-4

Vinden har tatt toppen av ei gran.

Akkurat ved bebyggelsen må jeg ta fram Norgeskart. Vi skal opp på Herfellsteinen, men hvordan kommer vi oss opp? Typisk, ikke en sti å se på kartet. Da får vi gå i Monsen-modus, og analysere kartet. Det viser seg at området vi står ved er den slakeste siden av åsen, og vi står det som må være et lite bekkefar. Av erfaring går ofte stier og bekkefar samme vei, så jeg tar peiling på bekkefaret, i håp om at det går an å følge det oppover. Etter ca 10-20 meter blir vi belønnet, da det viser seg at bekkefaret plutselig har blitt til en sti, som vi kan følge helt til vårt mål oppe på toppen.

dsc_0299-4

Stien opp på Herfellsteinen går her

På toppen blåser det friskt, så planen om å spise mat med utsikt mot Ula blir lagt på is, men på den andre siden, mot Herfell, er vi i le, og jeg kan fyre opp stormkjøkkenet for å lage meg kaffe.

dsc_0284-4

Fin utsikt over Herfell

dsc_0286-4

Lesiden funnet, og snart blir det kaffe.

dsc_0288-4

Casper koser seg med mat i lyngen.

Mat og drikke er helt topp, og vi koser oss, før vi blir nødt til å gjøre som Lars Monsen i årets første episode av Monsen på Villspor: Finne veien tilbake.

dsc_0283-4

Herlig landskap, på Herfellsteinen.

Vel nede følger vi fortsatt veien tilbake, til stikrysset, og her går det da til venstre gjennom skogen. Vi følger siden vei og går opp til den store parkeringsplassen (som er stengt), og følger blåmerket sti ned mot stranda. Her kommer vi forbi lykkestien, og skal vi tro Casper så fungerer den kjempefint, han ble i hvert fall i strålende humør.

dsc_0303-4

dsc_0305-4

Casper koser seg på Lykkestien.

Ned på stranda besøker vi en hule (som Casper klatrer helt inn i), og vi tar en tur ned på selve stranda.

dsc_0311-4

Hula som Casper gikk inn i.

Herfra kommer årets nyttårshilsen fra oss.

dsc_0315-4

Det her herlig å være her nede og høre havet bruser når det slår inn over stranda.

dsc_0312-4

Koselig på stranda

Turen er nesten over, det er bare sjarmøretappen tilbake til bilen igjen, og vi kan si oss godt fornøyd med en tur på 4 timer og 7 kilometer.

DSC_0318 4.JPG

Tilbake til Ula

ula-herfell

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trestiklevannet, Drammen

Fakta

  • 2,2 km (en vei)
  • Ca 185 høydemeter (tur/retur)
  • 1 time 25 minutter opp, 40 minutter ned (vår tid)
  • Moderat
  • Bålplass
  • Teltmulighet
  • Geocacher
  • Barnevogn opp til sti, men ikke siste 4-500 meter

Turbeskrivelse

Med fridag 30. desember, og fint vær, så ville det være for galt å bli sittende inne. Etter en liten rådslagning i heimen ble det bestemt at det ble en tur ut. Jeg har løpt veien til Trestiklevannet før, og visste at det var en fin tur, og nå hadde det også kommet geocacher her. Tursekken pakkes med vann, mat, kaffe og stormkjøkken, og vi er klare for tur.

dsc_0238-4

Starten på turen, veien går opp til en større parkeringsplass et par hundre meter lenger opp.

Denne turen starter på ca 160 meter over havet, og vi nærmer oss 300 moh før vi tar nedstigningen til Trestiklevannet som ligger på 249 moh. Turen vår egner seg med andre ord ikke om du er allergisk mot høydemetre.

dsc_0241-4

Fin stigning oppover, god utfordring på løpetur.

Ved starten er det plass til noen biler, og vi tar plassen til en annen turgåer som nettopp er ferdig med sin tur. Med bilen parkert og sekken på ryggen bærer det av sted, over veien og opp i skogen. Til å begynne med er det bare å følge skogsveien framover, der den svinger seg opp åssiden. Underveis stopper vi for å finne flere geocacher, den første i «Pølsesvingen». Her er det grei utsikt mot lavlandet nedenfor.

dsc_0240-4

Ved pølsesvingen. Vi gikk ikke innover i retningen bildet er tatt.

Veien svinger seg videre oppover, og vi nynner på forskjellige sanger. Etter hvert kommer litt isete partier, og snø i kanten. Det er stas, vi kan jo ikke gå på bar bakke når det finnes snø og is. Det blir et par småfall, men bare av den sorten som er gøy, og vi kommer stadig høyere.

dsc_0242-4

Med snø og is er valget enkelt, bar bakke er kjedelig!

På veien møter vi en eldre dame, som kan fortelle at det går en rekke stier i området også, og hun forklarer noen av dem. Vel hjemme kan jeg konstatere at disse ikke står på kartene jeg har, så da blir jeg vel nødt til å rekognosere ved anledning.

dsc_0248-4

Ei lita hytte, med campingvogn og uthus. Stas for en liten kar.

Litt etterpå kommer vi forbi en hytte, et lite høydepunkt på veien for Casper, før vi tar den siste stigningen oppover. Nå begynner det å bli litt kjedelig for Casper, men det går fort over når vi runder toppen. Her er det på en plass med en liten presisering for de som ønser å følge ruta vår. På toppen har vi et kryss som i praksis er firearmet. Her skal vi rett fram. Høyre går i retning Røysjø (det er også en fin tur, men lenger), venstre er en rundtur men vi skal rett fram. Når vi følger veien rett fram så kommer vi snart til en sti som går ned til høyre. Denne følger et bekkefar ned mot Trekstiklevannet. Det er denne stien vi følger.

dsc_0258-4

Stien ned til Trestiklevannet, bildet er tatt på vei tilbake.

Med sti er eventuelle klager om kjedelig, trøtt, sliten og lignende en saga blott. Det går i greit tempo nedover, selv om det er litt glatt her. I bunnen kommer vi over en liten bru, det går over et lite myrområde, og vi er borte ved Trestiklevannet.

dsc_0253-4

Casper på den lille brua. Alle røttene kan være verdt å merke seg hvis du kommer på løpetur.

Med is og mildt vær er det fint, en del overvann, og isen «spiller», mens jeg tar fram stormkjøkkenet for å koke vann til kaffen, og vi setter oss ned og nyter naturen med mat og drikke.

dsc_0256-4

Om lidt, er kaffen klar.

dsc_0257-4

Mat er obligatorisk på tur.

Siden det begynner å bli litt sent, tar vi returen i ganske greit tempo for å komme tilbake til bilen før det blir mørkt. Returen er enklere enn veien opp, for det første starter den med noe som er mer morsomt (sti), og etterpå går det nedover.

trestiklevannet

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 2 kommentarer

Halleleden til Budalsvika, Dals-Ed/Aremark

Fakta

  • 4,5 km, en vei
  • Ca 150 høydemeter
  • 2 timer (vår tid, en vei)
  • Lett
  • Merket sti
  • Geocache
  • DNT-hytte
  • Nasjonalpark
  • Ikke barnevogn
  • Bålplass ved hytta
  • Bålforbud i nasjonalparken
  • Kart: Tresticklan (informasjonsbrosjyre), 1:25000, 2102, Länsstyrelsen/Naturvårdsverket

Turbeskrivelse

DSC_0297 3

Klar til avgang

Turen vår til Budalsvika, i nordenden av Søndre Boksjø, starter ved Råbocken i Sverige. Å komme seg hit er egentlig ganske enkelt, du kjører Østover fra Halden og kjører inn i Sverige. Når du kommer inn i Sverige kjører du til Nössemark. Her er det skiltet sørover til nasjonalparken, og senere inn på en smal grusvei. Denne følger du til endes, hvor det er en god parkeringsplass. Her finner du også en informasjonstavle, og et par postkasser med kart over området.

DSC_0298 3

Tydelig skiltet. Kart i postkassene.

Mesteparten av denne turen går i Tresticklans nationalpark. Dette er det største området med urørt skog i Sør-Sverige. Det er flere regler som gjelder for området, gjør deg kjent med disse. Blant annet er det forbudt å brenne bål, og hunder skal gå i bånd.

DSC_0299 3

Grusvei i starten, men det varer ikke lenge.

 

DSC_0302 3

Grensen til Tresticklans Nationalpark

Stien vi følger kalles også Halleleden, og er merket med rødt hele veien. Det er på det nærmeste umulig å gå seg vill her. Landskapet her er ganske forskjellig fra det vi er vant med fra Vestfold. For det første er det mye mer flatt, og det er ganske karrige forhold her.

DSC_0324 3

Åpent skoglandskap

Det gjør at det er mye mose og lyng, men ikke tett skog. Selv i skogen kan du se ganske langt. Da blir det også lyst og fint, og du kan høre fugler på lang avstand. Ulempen er at de også kan høre deg på lang avstand, og fugler som er sky kan derfor lett bli skremt. Det er spesielt viktig å vise hensyn til dette under hekketiden.

DSC_0307 3

Vardebygging er stas

Vi gikk denne turen midt i juli, og da er det rikelig med blåbær her. Dette satte Casper stor pris på.

DSC_0314 3

Mmm, blåbær!

Vi måtte ha noen stopp underveis, men det passet fint, for vi tok det samtidig med at jeg skulle ta bilder.

DSC_0310 3

Koselig vann

Jeg måtte jo dokumentere klopper, broer, og vakre små vann som vi passerte.

DSC_0311 3

Bru over sundet mellom lille og store Tresticklan

Når vi nærmet oss riksgrensen begynte nedstigningen. Denne er ikke alt for vanskelig, vi har vært ute for langt verre før. Mot slutten krysses to bekker, og den siste av disse er riksgrensen. Når denne passeres er du praktisk talt på hytta.

DSC_0329 3

Casper på riksgrensen

Hytta er enkel, vann hentes i bekken. Her kan du ikke bare gå over bekken etter vann, men du kan gå til Sverige for å hente vann, om du ønsker det. Det er ingen utslagsvask i hytta, men du oppvasken kan tas i en liten balje, eller nede i bekken. Det er flere soverom, og et kombinert sove- og oppholdsrom. Ute er det en bålplass, og godt med sitteplasser.

DSC_0331 3

Hytta, sett fra Sverige

Hvis du er her flere netter så er det flere turmuligheter i området, f. eks. kan du besøke hula til Tomt-Elias.

Budalsvika

Publisert i Hyttetur | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Snekkestad-Ruseberget, Re

Fakta

  • 800m (en vei)
  • 20 minutter (vår tid, en vei)
  • Flatt
  • Lett
  • Geocache
  • Bålplass
  • Bademulighet

Turbeskrivelse

Turen i dag gikk (nok en gang) til Ruseberget, men denne gangen fra en anenn kant enn tidligere. Vi kjørte og parkerte ved Våle båthavn. Her er det en sandstrand, men vannet var ganske grumsete når vi var her.

DSC_0220 3

Sandstranda på Snekkestad

 

Vi følger sandstranda nordover, og kommer til ei lita privat brygge hvor det er hull i gjerdet. Det er helt greit å krysse her. Her renner også en liten bekk ut i fjorden, og vi kommer til et parti med skarpe steiner, som fører oss fram til den første grinda.

DSC_0223 3

Et lite parti med skarpe steiner

 

DSC_0225 3

Husk båndtvang innenfor gjerdet, det er beiteområde

 

Vi går inn i et område hvor det er sauer på beite, så være nøye med å lukke grinda skikkelig etter dere. Hvis dere har med hund, så er det båndtvang her, uansett hvor lydig hunden måtte finne på å være.

DSC_0226 3

Mye god mat for sauene

 

Det er mye høyt gress her, så det er tydelig at sauene ikke har vært veldig lenge på beite. Når vi kommer «opp» på sletta møter de oss. Søyene passer godt på lammene sine, som er lekne og spretter rundt om kring.

DSC_0229 3

Hyggelige dyr

 

På andre siden av sletta går vi ut den andre grinda, og bortover stranda mot Ruseberget.

DSC_0230 3

Her må vi gå opp på fjellet ved høyvann

 

Siden det er lavvann kan vi gå på stranda hele veien uten å bli våte på beina. Ved høyvann kan det være en fordel å følge stien over noen ca midtveis.

DSC_0231 3

Tiriltunge er en fin liten blomst

 

Vel framme på Ruseberget nyter vi utsikten, før vi vender og tar turen tilbake til bilen igjen.

DSC_0233 3

En liten krabbe som har kastet inn håndkleet

 

Snekkestad

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar