Fakta
- 27 km
- 13 timer (over 3 dager)
- 1000+ høydemeter
- Krevende
- Geocache
- Topptur
- Kart: Turkart fra Norgeskart.no
- Sekken til Casper:
En bukse, to t-skjorter, to truser og to par sokker til hver av oss.
Maten (1 brød, 1 tube makrell i tomat, 1 tube baconost, 4 real turmat, 4 porsjon havregrøt)
2 drikkeflasker med vann (0,7l)
Turbo
Kikkert
- Sekken til Ole Kristian:
Telt
To soverposer
To liggeunderlag
Stormkjøkken, bestikk, tallerken etc.
Hygieneartikler
Glass pulverkaffe
Kaffetermos (med varmt vann)
To drikkeflasker med vann (0,7l)
Turbeskrivelse
Mange turer har gått uten at de har tatt veien inn til denne bloggen, og strengt tatt har jeg litt dårlig samvittighet for det. Casper har blitt 7 år gammel, og heldigvis har ikke fasinasjonen for naturen dabbet av. Jeg og kona måtte forskyve ferien i forhold til hverandre, og da ble det til at jeg fikk en uke alene med Casper, mens sola stekte over den norske fjellheiemen.

Casper og Turbo er klare for tur
Det er søndag morgen når vi pakker sammen utstyret. Casper er gleder seg, han skal sove TO netter ute i naturen. Han vet han må gå med sekk, og langt. Turen opp fra Flatvollen har vi gått mange ganger, så den har blitt ren rutine der vi begynner nede i granskauen, beveger oss opp i et bjørkebelte og til slutt kommer opp på snaufjellet. Likevel lar vi oss fasinere når vi kommer opp i bjørkebeltet. Tross all tørken og mangel på nedbør, så kommer vi gjennom et belte hvor det blomstrer villig. Vi vet da at det ikke er lenge til vi skal krysse bekken. Dette er et lite mål, for dere har vi gjerne en rast, og det er mulighet for å fylle flasker med fjellvann. Det er mye bedre enn det flaskevannet du kjøper i butikken.

Frodig vegetasjon i bjørkebeltet, tross tørken.
Turen oppover går radig, og praten går lett. «Husker du vi kom ned her i fjor pappa, og møtte DEN reinbukken. Den stoppet og så på oss, så sa den bare hadet og jogget ned gjennom vierkjerret.» Joda, jeg husker det godt, det var en stor opplevelse for oss begge. Dessverre er sjelden kameraet klart i slike situasjoner. Casper håper han får se reinsdyr i år også. Jeg kan selvfølgelig ikke love noe, men håper det samme som han.

Store krefter har vært i sving her.
Turen i år har flere mål. En ting er stedene vi skal til, men vi har også noen stikryss vi har sett på kartene som vi gjerne vil lokalisere. I første omgang er dette for at jeg skal prøve noen nye stier på løpetur, men senere kan det bli nye turmål. Ved det første stikrysset vi skulle finne er vi på ca 1270 moh, og her tar vi matpause. Når jeg sjekker klokka viser det seg at vi på det nærmeste har holdt «monsen-tempo». I et TV-program sa Lars Monsen at han regnet 4 kilometer i timen, pluss 15 minutter for hver 100 høydemeter. Nå går riktignok Lars Monsen mye i terreng, og vi på sti, men jeg er likevel godt fornøyd med tempoet til turkameraten min.

Endelig har vi utsikt over Reinsjøen.
Etter maten stiger spenningen litt. Det neste stikrysset bommet vi på ifjor, da skulle vi også ta av i det stikrysset. I mellomtiden har jeg lært meg at stikryss ofte kan være utydelige, da folk går litt som de vi akkurat i kryssene, og så kommer de inn på stien. Derfor kan krysset mellom to tydelige stier tidvis være utydelig. Stien vi skal inn på så jeg når vi spiste mat, nå gjalt det å finne krysset. Heldigvis viste deg seg lett, og vi kommer inn på stien som tar oss nordover langs østsiden av Reinskjøen. Noen vi møtte sa at denne stien var utydelig, men de må ha gått feil. Vi gikk på tydelig og lettgått sti hele veien, og sant å si så gleder jeg meg til en dag å kunne ta en løpetur her, for dette er skikkelig flyt-sti. Nok om det, vi beveger oss nordover i jevnt tempo. Landskapet er fint, men ikke slående. Det blir tid til litt terping på orientering underveis. Dette er ting som «nå er vi ved siden av den øya» og «vi skal krysse tre tydelige bekker før vi kommer fram til nordenden». Ledelinjer og tydelige landemerker er viktig til å begynne med.
Ved «Reinsjøfjelldansen» slår vi leir ved «den store steinen». Det er noe insekter, men ikke alt for mye. Som leirplass er den fin. Vi har nærhet til vann, flere store steinheller som vi kan ha stormkjøkken på, og ganske myk bunn under teltet. Det blir en fin kveld. Vi steker pølser på stormkjøkkkenet når to par kommer forbi, de er på vei bort til båthuset, for de skal ut og sette garn.

«Den store steinen»
Utpå kvelden blir Casper litt rastløs, og vi skal bare gå litt. Vi rusler oppover mot Vesle Reinsjøen. Når vi kommer opp dit går det en sti nordover, opp til en liten topp, og da tar vi like gjerne turen opp dit også. Her viser det seg å være flott utsikt, ved «Borgen», to store steinblokker som kan se ut som en borg nedenfra. Vi blir enige om at vi vil slå leir her neste natt. Men, enda viktigere, det viser seg at stien fortsetter videre nordover, og denne må da komme inn på den stien vi hadde planlagt å gå neste morgen. Vi har med andre ord valget om å følge stien under fjellet, eller oppe på fjellryggen. Enkelt valg. Vi sier som GPSen: Rekalkulerer!

Turbo sitter på «Borgen»
Etter en natts søvn blir det litt frokost (havregrøt), før vi pakker sammen og tar turen opp til Vesle Reinsjøen og over ryggen. Flott norsk natur, med god utsikt. Sauebjellene klinger «i alle retninger.» Dette er bare koselig. Og ganske riktig, vi kommer ned på den stien vi hadde tenkt til. Denne tar vi vestover, før vi svinger nordover igjen og går over en rygg mot Hallingnatten i nord. Dette er det høyeste punktet Casper har vært på, så langt. Med sine 1314 moh. Her slår vi oss ned en stund, og nyter lunsjen. Mat smaker aldri så godt som når man er på tur.

Spor av reinsdyr.

Hallingnatten
Planen var å fortsette videre litt nordover, og så dreie østover på nordsiden av Øyvatnet. Men, det går jo en sti nedover på østsiden. Her er det småbratt, og den ser ut til å ta peiling på sørsiden av Øyvatnet, hvor det er en annen sti. Det blir en liten rådslagning, og begge er innstilt på å prøve denne nye stien. Vi følger stien nedover, kommer til en bratt dal, og følger da kanten av denne nedover. Flott utsikt, akkurat passe utfordrende med stor sekk, og jeg var glad jeg ikke hadde kraftig sidevind.

På vei ned mot Øyvatnet, før det blir bratt.
Vel nede ved Øyvantet kommer vi ned til ei lita sandstrand. Vi hadde ikke noe pålitelig termometer med oss, men gradestokken viste nok rundt 25 grader i skyggen, og sola stekte fra skyfri himmel. Hva er vel da bedre enn ei sandstrand helt for oss selv? Klærne falt, og vi badet litt. Vannet var kaldt, men det var også deilig.

Casper og Turbo koser seg på tur.
Vi fulgte stien langs vannet, men det ble klart at denne ikke kom til å treffe på den stien vi ønsket. Vi tok derfor av mot sørvest, og gikk på kompasskurs oppover i lia til vi traff på stien vi skulle følge litt. Vi fulgte denne litt vestover, og tok igjen kurs opp på den nærmeste kollen, for å følge en rekke av små koller sørover mot Reinsjøen igjen. Her også var det flott å gå, men vi skvatt begge to når en andefugl fløy opp to meter foran beina våre. Etter hvert trekker vi ned på flata, og tar «strake veien» ned til Reinsjøen, og opp til Borgen igjen, hvor vi slår leir.

«Camp Borgen»
Her får Casper sitt første møte med frysetørret mat. Han har plukket ut lapskaus, og heldigvis falt den i smak. Jeg derimot, prøver kebabgryte. Det er noe merkelig med å spise kebabgryte midt i den norske fjellheimen, men det er godt også. Mens vi spiser middag får jeg se en stor bukk på en fjellrygg noen hundre meter vest for oss. Da må jeg se nærmere etter, og jeg låner kikkerten til Casper. Og sannelig, på en topp rett nord for oss står det også et reinsdyr. En sen sommerkveld, varmt og godt, og vi spiser varm og god middag mens vi kan se på disse staselige dyrene. Særlig bedre blir det ikke.

Deilig med middag på tur
Etter maten slapper vi av litt på liggeunderlaget ute, men Casper vi inn i telet. Han får lov til det, og sovner… Klokka seks på kvelden. Og han sover til klokka sju på morgenen. Han har hatt en fin og aktiv dag!
Siden vi våkner tidlig, så blir det også tidlig frokost (en porsjon havregrøt på hver og vi deler en pasta bolognese). Casper for lov til å sette sammen og fyre opp stormkjøkkenet, selvfølgelig under oppsyn hele tiden. Stormkjøkkenet har han satt sammen en rekke ganger allerede, det gjør jeg sjelden. Men det var stas å kunne fyre det opp også. Bare man forklarer barna farene, og at man må være forsiktig, og sørge for at det står langt unna noe som er brennbart, så ser jeg ikke noen problemer med at barna skal få lære å bruke stormkjøkkenet. Det er tross alt et «verktøy» i naturen, som kart, kompass og kniv.

Flere vann var helt eller delvis tørket ut.
Etter den gode frokosten og nedpakking går turen end til Vesle Reinsjøen hvor flaskene blir fylt. Deretter følger vi tydelig sti oppover Reinsjøfjellet. Vi har blitt fortalt at det ikke går sti over hele Reinsjøfjellet, men det bekymrer oss lite. Det er lettgått terreng, og det er en del vann og topper som bør gi oss en god pekepinn på hvor vi er på kartet. Turen opp til toppen går raskt unna, og her kommer vi til en varde som bare er helt kanon. Dette var en liten høydare for Casper.

Varden på Reinsjøfjellet er helt kanon!
Videre sørover følger vi hele tiden en slags sti, men det går mange små og utydelige stier i alle retningen. Dette blir nok en leksjon i orientering. «Ser du at vi er ved to små vann, og har en liten topp foran oss og en vest for oss? Da må vi være her. Hvis vi går opp på denne toppen så skal vi se det lille vannet som ligger på den andre siden.» Vi sjekker kartet ofte. Vet to-tre anledninger krysspeiler jeg to topper for å bestemme nøyaktig hvor jeg er på kartet. Hvis du ikek kan bruke kart og kompass så kan jeg varmt anbefale «Kart Kompass GPS» av Lars Monsen. Her det både noen gode historier, men mest viktig så lærer du hvordan du bruker nettopp kart, kompass og GPS.
Omsider kommer vi ned på den merkede stien fra Dalabu, og da begynner transportetappen hjem. Først til Oset hvor Reinsjøen renner nedover mot Nordre Øktern. Her slår vi oss ned og spiser lunsj. Bekken renner livlig, fisken vaker som bare det, og vi har utsikt mot ei lita steinhytte. Dette er bare koselig.

Idyll ved sørenden av Reinsjøen.
Resten hjemover går radig. Nå er målet å komme hjem igjen. Men vi koser oss den siste biten også, selv om det skal sies at det er litt nedtur å begynne å se hyttefelt igjen, og ikke minst menneskeskapt støy. Den eneste menneskeskapte støyen vi hadde i fjellet var et og annet fly. Nå begynner vi å få «bråket» fra biler igjen.
Kart kommer…