Asdøljuvet, Lier

Fakta

• 5,2 km rundtur
• Ca 220 høydemeter
• 3 timer (vår tid)
• Krevende
• Geocache
• Bålplass ved Asdøltjern
• Naturreservat
• Ikke barnevogn
• Ikke bæremeisvennlig, men mulig
• Kart: Turkart Vestmarka, 1:20000, 2009, Asker Skiklubb (DNT Oslo)

Turbeskrivelse

Skal du legge ut på denne turen, så ta dine forhåndsregler: Det bør ha kommet lite eller ingen nedbør den siste uken, og ha med gode sko. Deler av stien går «i Asdøla», og det kan være vanskelig, om ikke umulig, å komme fram ved høy vannføring.

Vi kom opp fylkesvei 285 fra Lierbyen. Etter hvert kommer du inn i et område med 80 km/t over en lengre strekke, og kommer til en s-sving. I denne svingen er avkjøringen inn til parkeringsplassen. Innkjøringen er skiltet, men kan komme brått på.

Skiltet i svingen, som viser innkjøring til parkeringen.

Parkeringsplassen og den blåmerkede stien er på hver sin side av elva, så vi går tilbake til hovedveien og over brua der, for å komme til den blåmerkede stien. Denne blir lett funnet, og vi går innover i skogen. Det tar ikke lange tiden før vi kommer til ei grind som må forseres, og like etter det, et stikryss. Stien opp til venstre går over Askenbergsetra, og det er denne veien vi kommer til å ta ned igjen. Dette er en lettere (og bedre merket) vei opp til Asdøltjern, men du går glipp av juvet.

Turen starter på bred og fin blåmerket sti.

En av bruene vi krysset på veien oppover.

Vi fortsetter videre fremover, og elveleiet dekker helle dalbunnen. Vi går for det meste på rullesteiner og andre steiner, noen ganger over en rot. Men, vannet er begrenset til et lite område, så vi går tørt og fint oppover. «Jeg skjønner hvorfor det kan bli vått ved store nedbørsmengder» tenkte jeg, lykkelig uvitende om hva som ventet meg lenger opp. Stien er dårlig merket, så det gjelder å følge med, men de små beina til Casper jobber ivrig.

Perfekt terreng for små, ivrige føtter.

Dette er terreng han liker! Vi finner en geocache på veien, og nærmer oss brått fossen. Fossen var et artig syn. Hadde jeg gått alene så hadde jeg nok vært utpå tuppen, men med en fireåring på slep tok jeg litt pent her. Det er tross alt stupbratt, bokstavelig talt.

Fossen, det er ganske så bratt ned her, og stien går helt på kanten.

Over fossen endrer stien karakter. Til nå har vi for det meste gått på kanten av elva, og krysset denne over små bruer. Nå er det slutt på bruene, og vi må i steden krysse elva på steiner, til dels våte steiner.

Nina krysser Asdøla.

Det hele blir mer utfordrende, og mer gøy for fireåringen vår. Dette til tross for at han selvsagt klarer å tråkke uti elva og bli våt. Det er ingen tvil om at det vil være vanskelig å ta seg fram her ved høy vannføring. Noen vil finne det vanskelig nok å ta seg fram her selv uten høy vannføring.

Stien, eller elva, alt avhengig av øyet som ser.

Etter en stund ser vi ikke noe tegn til at stien går videre opp elva, men det går en sti opp til høyre, opp den bratte skråningen. Vi velger da denne. Det er bratt, stien blir utydelig, men den tar oss opp til grusveien. Senere får vi vite at vi har gått feil. Vi skulle ha fulgt elveleiet oppover.

Det var bratt der vi tok «snarveien» opp til grusveien.

Når vi først kommer opp på grusveien, så tar denne oss raskt til krysset der stien kom opp fra elveleiet. Her er det en postkasse med loggbok hvor du kan skrive inn besøket ditt. Vi fulgte veien videre om til Asdøltjern. På veien treffer vi på sauer, og vi hørte enda flere som var ute på beite. Ei humle var ivrig i tjenesten på en Tistel. Og det er behagelig stille, og vi går bort til tjernet hvor vi finner en bålplass, vi setter oss ned og spiser medbrakt mat.

Fint å spise lunsj her.

Etter endt måltid går vi tilbake til krysset, og tar inn på en annen blåmerket sti, over Askenbergsetra og ned til bilen. Dette er en mer «vanlig» skogstur. Her går det på skogssti, med til dels bratt skråning ned på venstre side. Først går det oppover til Askenbergsetra, hvor stien deler seg. Det er skiltet, og vi følger stien nedover mot parkeringen. Denne delen blir også variert, til dels vått. Når vi kommer ut av dette våte partiet blir det enklere, før det bærer ned under kraftlinjene. Casper synes det er stas at vi kommer helt innpå en av mastene på veien nedover.

Tett på en mast, stas for en liten gutt.

Et stykke er det nokså bratt nedover, men ikke på noen måte vanskelig.

Far og sønn.

Tilbake til bilen har vi tilbakelagt en rundtur på drøye fem kilometer, og brukt langt lenger tid enn vi pleier. Til gjengjeld har vi fått en naturopplevelse som vi ikke kommer til å glemme med det første.

Takk for i dag, og god natt!