Lønskollen fra potetlageret, Re

Fakta

• 2,2 km (en vei)
• 2 timer og 15 minutter (vår tid, tur/Retur)
• Ca 220 høydemeter
• Moderat
• Geocache
• Bålplass
• Benk
• Flott utsikt
• Toppkasse
• Ikke barnevogn
• Kart: Turkart Vestfold Nord, 1:50000, 2010, Vestfold Fylkeskommune

Turbeskrivelse

Dagens tur starter ved potetlageret, på sørsiden av Lønskollen. Herfra går det en fin vei/sti opp til toppen og utsiktspunktet. En topptur til Lønskollen er ikke av de vanskeligste utfordringene, om du da ikke er på slutten av Hof Toppers. Så snart vi har passert potetlageret begynner stigningen oppover, ikke på neon måte utfordrende, og Casper går ivrig. Alt snakket om å bare være inne er glemt, nå er vi på tur!

 

Starten på turen er av det enkle slaget, nokså bred og fin skogsvei som tar oss oppover. På grunn av nylig tømmerhogst blir det tidlig utsikt sørover.

Utsikt sørover, etter noen få hundre meter.

 

Etter en liten stund finner plutselig Casper ut at veien har blitt til sti, humøret stiger, og med det også farten. Stien går over til å bli en steinete anleggsvei, og så finner plutselig Casper ut at han har mistet etuiet til kikkerten som han fikk i julegave i går. Krisen er et faktum, men jeg får etter hvert roet han, og vi blir enige om å se etter den når vi går nedover igjen.

Casper og Turbo viser vei, og vi ser hvorfor han etter hvert mistet etuiet…

 

Etter en liten stund møter vi en mann og ei dame som er på vei nedover. De forteller at de hadde kommet fram til en kulp hvor det var ufremkommelig. «Flott!» tenkte jeg, da blir det litt utfordring for Casper på veien, den slags liker han. Vi fortalte at han hadde mistet etuiet sitt, og spurte pent om de kunne tenke seg å ta det med og legge det på bilen vår hvis de fant det.

Noen få steder er det litt bratt også.

 

På veien oppover fikk Casper en bekymring til. Det er ganske artig hva som går igjennom hodet til slike små: «Hva gjør vi hvis vi møter en villsau.» Jeg forsøker å berolige han med at vi ikke kommer til å møte noen villsau her.

Det begynner å bli bløtere, men fortsatt ikke utfordrende.

 

Herfra og oppover ble det litt bløtere, ikke så rart i grunn for det regnet ganske godt på julaften. Vi kom forbi flere kulper, men ingen av dem var spesielt vanskelige, så vi begynte å lure litt på hva de hadde støtt på. Så kom vi til den også. Fjell på begge sider, vann i midten.

Over eller rundt?

 

Da er det to valg, gå tvers over (og bli våt), eller ta turen opp i skråningen. Vi valgte det siste, og klatret litt.

Rundt såklart, vi kan ikke gå glipp av en klatring.

 

Det var selvfølgelig stas. Jeg forteller Casper hvor han skal gå ned igjen, han velger en annen vei, og endre opp med en tredje løsning: Han ruller ned og lander nesten uti vannet. Heldigvis skadet han seg ikke.

Det er mye god sti mot slutten av turen. Lettløpt sti som pappa vil kalle det.

 

Herfra oppover var det egentlig ganske grei sti, det går stadig oppover, men ikke noe krevende. Vi kommer forbi et skilt til Åsgården. Tiden tillater dessverre ikke at vi tar turen om Åsgården også, så det får bli en ny tur en annen gang.

Veien opp fra Åsgården har vi til gode, enn så lenge.

 

Vel oppe kommer vi til ei tømmerhytte, og her er det benk utenfor. Noen har også hatt et lite bål her. Like nedenfor er toppekassa, hvor vi skriver oss inn i manntallet, før vi tar turen de siste hundre meterne sørover, og ender opp på utsiktspunktet. Her er det også en geocache, som var deler av dagens mål. Utsikten sørover er upåklagelig.

Utsikt sørover

 

Casper ville tilbake til benken for å spise, før vi returnerte tilbake til bilen før det ble mørkt. Men, det tok ikke lange tiden før det ble mørkt i barnesetet, det ble en liten høneblund på veien hjemover igjen.

Casper og Turbo spiser på Lønskollen

 

På vei nedover fant vi ikke igjen etuiet til kikkerten, men han ble veldig glad når vi kom til bilen og den lå på taket! Tusen takk dere som hjalp oss.