Storåsen, Kongsberg

Fakta

• Ca 2,1 km (en vei)
• 1 time og 15 minutter (vår tid opp)
• Ca 300 høydemeter
• Litt krevende
• Toppekasse
• Geocache
• Kart: Turkart Harjern-Skibergfjel-Gravdalsmarka, 1:23000

Turbeskrivelse

Området rundt Hvittingfoss er et lite eldorado for oss som liker å gå tur i skog i mark, og gjerne ende opp på et fint utsiktspunkt. Hvittingfoss IL gjør i tillegg en utmerket jobb med å rydde og merke turløyper, så dette lå an til å bli en fin tur.

Vi kjørte fram og parkerte ved anvist parkering, og her står et skilt med Storåsen, så vi vet at vi har kommet til rett sted. Parkeringsplassen har vel plass til i hvert fall en 4-5 biler, men vi er de eneste som står her i dag. Stien begynner bortover noe som minner om svaberg, og kort tid etter får vi en gammel sag på høyre hånd. Det er litt artig med disse gamle bygningene, og kunne forteller Casper litt om hva det er og hva det ble brukt til.

Så går stien innover (og oppover) i skogen. Jeg vet at turen er lang og med ganske mange høydemetre, så jeg legger inn noen småpauser underveis. Det er litt å vise på veien. Siden det er sopp-år i år så er det mye sopp oppover her. Mange av dem er spisbare (tror jeg), men det er også noen som vi ikke bør spise.

Som alltid ellers prøver jeg også å lære Casper navnet på noen planter. Bjørk og lønn husker han godt, men eik er det vanskelig å huske. Vi kom også over tiriltunge som blomstret oppi lia her, til min store overraskelse. Jeg trodde den var ferdig med å blomstre for lenge siden.

Stien oppover er for det aller meste bred og fin, men noen steder er det litt smalt. Det er også partier hvor det er ganske langt ned på sidene, men heldigvis er Casper flink til å følge med på hvor han går, og ikke gå helt ute på kanten. Et sted var det et «digert hull» i veien, der det så ut som om veien faktisk har rast ut. Det er tydelige tegn til at det kan komme mye vann ned her under snøsmeltinga.

Når vi kom opp til brua så måtte Casper legge seg ned å fiske med pinnen sin. Det ble ikke noe fisk, og han var overbevist om at det var fordi han hadde for liten pinne. Jeg for min del hadde blitt overrasket om han fikk noe fisk, uansett hva han hadde fisket med. Men, det ble en liten stopp, og han fikk samlet litt krefter for å gå videre oppover mot toppen.

Videre mot toppen ble det etter hvert merkelig stille. Vi kom litt «innover i terrenget», og i le slik at lydene fra veien ble borte. Fugler og dyr var det heller ikke noe å høre til, så det var bare det lille suset fra trærne, og sildringen i en liten bekk. Sånn stillhet er bare herlig.

Og hvilken «topp» dette er. Det flatet ut, og vi merket at vi næret oss målet. Og der åpnet det seg, og vi kunne skue ut over hele Hvittingfoss. Her var det rett og slett herlig å kunne sette seg ned og nyte medbrakt mat, tursjokolade og litt potetgull.

 

På veien nedover går det langt raskere, og Casper synger og traller på veien nedover. Han forkynner at han ikke er sliten. Godt gjort tenker jeg, og spør om vi skal gå turen en gang til når vi kommer ned, men nei, vi har allerede gått turen én gang i dag forkynner han.