Skånevetan, Horten

Fakta

• Ca 850 meter (en vei)
• Ca 70 høydemeter
• 30 minutter (vår tid, en vei)
• Litt vanskelig for de minste, moderat-lett for de største
• Geocacher
• Bålplass
• Toppekasse
• Utsikt
• Kart: Turkart Horten Kommune, 1:15000, 2006, Horten Kommune/Horten og Omegn Turistforeing (Turistinformasjon Horten)
• Barnevogn på starten, men ikke helt opp til toppen

Turbeskrivelse

I dag skulle jeg prøve tilværelsen som alenepappa til tre. Nei, jeg har ikke plutselig både blitt skilt og fått to unger ekstra, men kona var på jobb, og vi hadde avtalt at vi skulle hente barna til et vennepar av oss i barnehagen. Med andre ord, jeg kom hjem fra jobb (og barnehage), med tre små gutter. Hva passer vel bedre da, enn å ta en «gutta på tur». Plannen kom fort, Skånevetan ved Nykirke. Dette er en tur vi har gått flere ganger, men siste gang var før jeg startet denne bloggen.

Turen er skiltet, med unntak av stien som tar av senere

Etter å ha inntatt pannekaker og pakket sekken ble det en liten tur til parkering. Her spratt guttene ut av bilen, og det tok ikke lange tiden før løpesteget var på plass. De to eldste løp først, mens «også meg» kom etter.

Vent på meg!

Den første biten er ikke veldig spennende, det er grusvei/traktorvei. Men Casper har vært mye ute på tur, og har alltid noe å fortelle. I starten går vi langs et strømførende gjerde, og han anbefaler klart å holde fingrene unna. Han var vel bare to år gammel når han fant ut hvordan det fungerte, og det husker han fortsatt.

Forvirring i dirigeringen

Vi kommer til en liten bakke, og det renner en liten bekk ved siden av veien. Minstemann synes det er stas med rennende vann. Og å kunne kaste små steiner ut i vannet. Det er også mange fine blomster på veien. Hvitveis, blåveis og hestehov er lette å kjennne igjen, men i starten fant vi også den mer sjeldne gulveisen.

Tett teppe med blomster

Mot slutten av bakken kommer vi til nok et skilt, og vi tar innover mot høyre, på en traktorvei. Jeg bøyer meg ned og viser traktorspor til minstemann, og forteller at det er traktoren som lager slike spor. Ikke lenge etterpå skal vi treffe på denne, når vi tar til høyre på stien opp mot toppen.

De to eldste er på jakt etter stien

Her blir jeg møtt av en overraskelse, siden sist har skogen blitt snauhugget, og nå er det et plantefelt. En mengde pinner stikker opp av bakken, og jeg forteller (og viser) at de er satt der for at bonden skal se hvor han har plantet trærne sine.

Bambuspinnen viser hvor treet er plantet

Det går greit oppover stien, og vi kommer fram til den lille klatreetappen. De to eldste spinner opp uten problemer, men her blir det litt mer utfordrende for minstemann. Men, han jobber seg oppover. Innbitt og konsentrert, han skal også klare.

Når de store gutta kan, så kan jeg også!

Et par av de vanskeligste steinene løfter jeg han over, men ellers jobber han seg oppover for egen maskin. Ikke rart det smakte med tursjokolade og kjeks på toppen.

Gutta er samlet på toppen

Drikke hører også med

På toppen skriver vi oss inn i «manntallet» som Casper kalte det. Jeg har sikkert sagt det selv en gang siden han har snappet opp det ordet. Vi koser oss, ser på utsikten. Plutselig roper eldstemann ut: «Jeg ser Langøya»! Og han har helt rett.

Utsikt hjemover, med Mulodden tydelig midt i bildet

Det er bare ett av mange kjente steder man kan se herfra. Jeg kan nevne Nykirke (selvfølgelig), Mulodden, Tofte, Horten og Moss. I noen retninger ses det gjennom trær, i andre retniger er det fri sikt.

Panorama, dessverre i motlys

Det kommer også litt hvor du står. Vi går litt rundt på toppen, guttene leker, løper, klatrer og har det fint.

Når en er på vei opp av «gangen», så er nestemann på vei inn etter

Å henge i en fjellbolt kan også være gøy

Bekymringen fra i går om at ungene kanskje ikke orket er en fjern tanke. Casper leter også opp geocachen her oppe, så de andre barna kan se på. Og han forteller klart og tydelig at den skal legges tilbake akkurat slik den lå, sånn at andre kan finne den også.

Meditasjon?

I området på toppen finner vi mengder med blåbærlyng, men det er alt for tidlig for blåbær nå. Men, det kommer senere på året.

Blåbærlyng, her kommer mye gode bær senere på året

På vei nedover vil de to eldste leie minstemann, og det måtte jo skje meg en gang også: Det ble knall og fall når minstemann hopper ned fra en liten kant. Når jeg tar bilde av barna på vei ned ber jeg de alltid om å stå stille, så jeg er alltid beredt når de er på vei nedover. Jeg klarer å ta i mot en del av støtet, men ikke alt. Det blir litt skrik, men jeg får roet dem og hørt hvor de har vondt. Etter det jeg kan forstå har de ikke skadet seg, og det tar ikke lange tiden før de lekefaller nedover veien.

Gutta hjelper hverandre nedover

Vel nede kan vi avrunde en vellykket tur. Det var selvfølgelig ikke noe gøy at to ramlet, men det er noe man lærer av. Og, viktigst av alt, alle barna sier at de har hatt en fin tur. Det er sikkert ikke siste gangen jeg har vært her oppe.